-------------------------------KLAR

Die Tiroler Strassenzeitung

Noen tanker om ris, ros, rus og reise

Odd Volden

-Ska du ud og reise, sier tegner Arvid. -Da må du skrive reisebrev til KLAR! -Javisst, sier jeg. -KLARt jeg skal det! Men da må du tegne meg som gresk gud på Akropolis - eller kanskje som Od(d)yssevs i frisk seilas på Middelhavet?

Jeg har egentlig ikke vært veldig glad i å reise. Hvis jeg skal reise, vil helst ha noen å reise til. Jeg vil helst kunne lese det som står i avisene der jeg kommer. Jeg vil helst forstå det de sier på radioen.

For en vestlending er selv en elendig sørlandssommer et meterologisk underverk. Det de kaller regnvær på Agder, kaller vi i Rogaland ”ganske fint ver” eller ”øveskya” eller ”det kom et par dråba”. Jeg spiser den første middagen utendørs i påsken og den siste i slutten av september. Jeg går i kortbukse, t-skjorte og sandaler nesten like lenge. Paradisiske tilstander, spør du meg! ”Ferie? Å ska vi med ferie? Vi bor jo her”, som Julius den eldre uttrykte det.

For noen år siden kom jeg over et intervju med en gammel mann i en dansk avis. Han hadde aldri vært utenlands. Han hadde vært to ganger utenfor sitt eget kirkesokn: da han var på sesjon og da han fulgte sin kone til sykehuset. Han kunne ikke skjønne at livet ville vært bedre om han hadde reist oftere og lengre. Jeg kjenner meg litt igjen i mannens historie og refleksjoner. Men noen ganger kribler likevel reiselysten så mye at jeg utagerer:

I midten av september snublet min kamerat Jan og jeg morgentrøtte på toget i Kristiansand. Vi skulle på interrail i tre uker. Vi var spente, men turen gikk så absolutt på skinner. Litt hesblesende ble det i blant, men med justeringsvilje og friskt mot storkoste vi oss både sørover og nordover i Europa.

Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle på dannelsesreise og hadde tatt med Dannelse. Alt det du må vite av Dietrich Schwanitz (Pax, 2005) og Italian Journey av Johann Wolfgang von Goethe (Penguin, 1962). Det går selvfølgelig ikke an å ta dannelsesgreia helt på alvor, til det blir det fort litt for selvhøytidelig og blottet for klasseperspektiv. Men det var kjekt å reise på interrail med et destillat av den europeiske historien på lomma. Og det var interessant å lese om Goethes reise til Roma på slutten av 1700-tallet. Det satte en del ting i perspektiv.

Før vi nådde Roma, overnattet vi i Berlin, Praha, Wien og Innsbruck. I Innsbruck stoppet jeg og kjøpte Die Tiroler Strassenzeitung av en dame. Jeg fortalte henne at jeg skrev for et søstermagasin i Kristiansand, Norwegen.

Jeg er ikke veldig stø i tysk, men jeg fikk med meg at jeg måtte love henne å sende et eksemplar av KLAR til gateavisredaksjonen i Innsbruck. Nå håper jeg bare tegner Arvid har alpeblyanten klar, slik at at redaksjonen og selgerne i Innsbrucks gateavis får se at de har kollegaer i nord.

Gateavisa fra Innsbruck teller 32 sider og er trykket på avispapir i tilnærmet A4-format. Av innholdet kan nevnes artikler om tur i alpene, biodynamisk jordbruk, friteater og jernbanesosialtjenesten i byen, som blant annet gir førstehjelp til bostedsløse og folk som har strandet på jernbanestasjonen.

Avisa har også bok- og plateanmeldelser. For en nordmann er det morsomt å se at våre store forfatter og dramatiker Jon Fosses Schlaflos er anmeldt og får rosende omtale.

Etter tre døgn i Roma tok vi ferje til Patras i Hellas og buss til Athen. Deretter fulgte en uke med øyloffing, med mest tid på Jans andre hjemsted Antiparos (Jans omfangsrike og billedsterke hjemmeside www.islandstrolling.com anbefales). Hjemturen gikk nordover fra Athen gjennom F.Y.R.O.M, Serbia, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Danmark.

III

-Me har vel ikkje sitt någen fodle folk på heile turen, sier Jan. Nei, vi har i grunnen ikke det. Men rusen finnes jo, selv om den ikke gir seg utslag i klassisk norsk fyll. Vi fikk et nesten barokt møte med morgenpilsens venner på den brune Jernbanecafeen i København, hvor sigarettrøyken fortsatt lå tjukk.

Den norske fylla er kanskje også henvist til reservater i dag? Jeg har reist mye med tog på Sørlandsbanen siden 1977. De første årene satt jeg som regel i røykevogna. Men det var alltid et sjansespill å bestille røykeplass.

Ikke sjelden ble man ufrivillig gjest på fest, enten det var livskunstnere fra Oslo som skulle til en av sørlandsbyene for å finne inspirasjon eller passasjerer fra danskebåten som fortsatte festen på toget fra Kristiansand.

I dag hender det nok også en sjelden gang at en reisende i bistrovogna har fått et glass for mye, men kontrasten til søtti- og åttitallets togturer er tydelig. Nordmenn- og kvinner drikker jo ikke mindre i dag enn de gjorde for 25 år siden. Det er nok mer snakk om sosial rensing enn om målrettet edruskapsarbeid. Signatur-togene på Sørlandsbanen fremstår i hvert fall i dag like strigla som en sørlandsk gudstjeneste.

Men da Jan og jeg kom opp på perrongen i Thessaloniki i Nord-Hellas, satt det som senere skulle vise seg å være togpersonalet i sovevogna vår på en benk og røykte og drakk øl. Det fortsatte de med etter at toget hadde forlatt stasjonen. De var høflige og hyggelige, men det føltes ikke veldig trygt å legge seg til å sove med fantasier om hva som kunne komme til å skje hvis konduktøren skulle sovne med fyr på sigaretten. -Og hvis kondoktørane drikke på jobb, sa Jan,- kem vett om ikkje lokomotivføraren drikke på jobb og?

Men det gikk altså bra. Interrail er absolutt noe for oss godt voksne også. Det finnes billetter for de fleste behov. Togene blir stadig bedre. -Jysla kjekt, sier Jan og jeg. Reisebloggen vår, med bilder, fakta, innfall og utfall finner du på www.bergtun.com/interrail_2009

Det har visst skjedd ting her hjemme også: Statsministeren har skutt tamrein. Jahn Teigen og Anita Skorgan har hatt kaniner sammen igjen. Ari Behn har gitt ut ny bok. Bjarne Håkon Hanssen har fått ny jobb.

Og det er kulturkamp: Nå skal det rises istedenfor å roses! Kulturradikalerne skal knekkes! Innvandrerne må tilpasse seg! Skolene må slutte å dulle med ungene våre! Straffene må opp! Vi nordmenn er teite, amerikanerne har skjønt alt!

Kriminologiprofessor Nils Christie er en av dem som virkelig får gjennomgå. Men Dagbladets kultur- og debattredaktør Petter Raaum peker på det paradoksale i at det i USA, hvor 2,5 millioner mennesker sitter i fengsel, nå er stadig flere som tenker nettopp som Nils Christie: Behandling løser flere problemer enn straff.

Vi trenger alle både grenser og veiledning. Vi lærer og utvikler oss gjennom konsekvensene våre handlinger får. Men straff fungerer best for dem som utmåler og håndhever den. Straff er noe vi tyr til når vi havner på halvdistanse. Den som har kontroll, trenger ikke å straffe.